Flytte er slitsomt!

Jeg skal hilse å si at det er slitsomt å flytte! Mandag 15 juni våknet jeg sammen med søsknene mine. Noen av de hadde alt fått egne hjem, og valgt sine eiere. Jeg var veldig spent på om turen min snart kom, og hva slags menneske, eller mennesker jeg ville komme til.

Dagen før, hadde de som passer på oss snakket om en dame, som virket trivelig. Hun hadde en hund som var veldig syk, og som snart skulle reise til Regnbuebroen. Jeg var litt spent på henne jeg med.
Så kom altså mandagen, og en bil stoppet ute på plassen. En dame og en mann kom ut. Først trodde jeg at det ikke var den damen passerne våre hadde snakket om, siden de var to. Men så skjønte jeg at han bare kjørte henne, slik at hun skulle få se på oss, og at det var den damen som passerne hadde snakket om dagen før.

Hun brukte kjempelang tid rundt hjørnet, synes jeg. Damepasseren åpnet grinden til gården vi gikk i, og vi sprang ut alle sammen. Plutselig kjente jeg en varm lukt komme fra damen. Lukten fikk meg til å kjenne meg glad, og så varm inni meg. Mamma og pappa hadde fortalt om denne spesielle lukten. At det betydde vi hadde funnet "vårt" menneske. En eier som ville gi oss et flott liv, og en eier som er lett å trene!

Jeg satte farten opp, og løp som om en rakett hadde truffet meg i baken. De andre løp de også, men jeg opplevde at de løp ikke like fort som meg. Eller kanskje denne menneskedamen var bare min???

Snart var jeg i fanget hennes, og jeg satte i gang å prate med henne. Ordene kom ikke på menneskespråk, men av en eller annen grunn visste jeg at hun skjønte hva jeg sa. Jeg ville nesten ikke gå fra henne igjen, var redd hun skulle reise uten meg. Men så puttet hun meg inn i valpegården, og jeg løp rett bort til et hjørne og furtet!!

Men etter en stund kom damen tilbake. Mannepasseren lette etter meg blant de andre valpene, men jeg hadde jo gjemt meg. Plutselig sier mennesket mitt:
-DER er Rudy!
Jeg hørte stemmen hennes, og kom luntende for å se om jeg drømte. Det gjorde jeg heldigvis ikke!

I bilen på vei hjem, snakket jeg hele veien. Mennesket mitt og sjåførmannen skjønte nok ikke alt, men menneskedamen min skjønte mye! Det er jeg glad for.

Den kvelden sovna jeg trygt inntil mitt menneske, og lukten av henne fikk meg til å kjenne meg varm, stolt og glad. Jeg visste at jeg var HJEMME!!!