Nytt år og medisin!

Mye rart som skjer om dagen, gitt. Godt nytt år, f'resten.. Ha'kke merka så mye nytt jeg. Det eneste er at det er vinter. Snøen er morsom den, selv om den er kald. Isen er artig å tygge på, Kiler så kaldt i magen., men når det er is UNDER meg... det e'kke så gildt,  skal jeg si deg! Tenk å miste kontroll over alle fire beina på en gang!!!

Har jo skrevet om at jeg er bekymret for Anne Lise og leter etter en medisin til henne, slik at hun kan bli frisk.

I natt hadde jeg  en rar drøm.  Jeg drømte jeg hadde tatt en tur ned mot fjorden, fra huset vi bor i. Nede ved strandkanten satt det en mann og ventet. Jeg ble litt overrasket, for jeg hadde ikke møtt ham før.   Men gikk bort for å snuse, og si hallo.

Da begynte mannen å snakke:

- Hei, Rudy! Jeg  vet at du leter etter en medisin for din Anne Lise. Men, kjære deg. Den medisinen du leter etter  den ER DEG!

Jeg ble helt forfjamset, og hadde ikke akkurat så mange fornuftige ting å si. Det eneste jeg fikk sagt var: -Hæ!

Mannen smilte, og da så jeg det lyste så godt av ham. Et så godt lys har jeg aldri før sett, Og det var som om jeg tilhørte ham, på en merkelig måte,

. Jeg heter Rafael, sa mannen,

-Beklager at jeg ikke presenterte meg før,  men jeg kommer fra vår Far i himmelen for å gi deg bekreftelse på at du har en kjempeviktig oppgave:
 Du er Anne Lise's viktigste medisin.  Din kjærlighet  og omtanke gjør at hun får styrke til å komme seg gjennom dagene. En annen styrke, og bedre styrke enn de medisinene  en lege kan skrive ut.

Endelig fikk jeg tilbake evnen til å snakke:

- Er det derfor jeg fant henne med en gang, Fordi jeg skal hjelpe henne, og være hennes medisin?

Rafael smilte, og nikket.

-Ja, min venn! Det er derfor!

- Men når hun må gå fra meg da... Hva skjer?

Jeg kjente klumpen i halsen og gruet meg til svaret:

Rafael ble alvorlig, og det skremte meg litt. Jeg krøp sammen, men han fikk meg inntil seg.

-Lille, store venn. Du skal følge med henne. Det har vært meningen siden  du ble født!

Jeg logret med halen. DET var gode nyheter, for tross alt viul jeg ikke  skilles fra Anne Lise!!!

Rafael ble sittende en stund med armen rundt meg, og jeg fikk så mye varme og glede overført. Han fortalte meg også at det var bare  ¨å rope, når jeg trengte ham!  Det lovte jeg gjøre.

Etter en kort stund sammen. Jeg vet ikke hvor lenge, så fikk jeg se  Rafael folde ut et par hvite vinger og fløy opp mot himmelen. Brukte en stund  på å tenke på hva han hadde sagt, og den gode varmen han overførte til meg.

Så ruslet jeg hjem, og gav Anne Lise en stor nuss.

Flytte er slitsomt!

Jeg skal hilse å si at det er slitsomt å flytte! Mandag 15 juni våknet jeg sammen med søsknene mine. Noen av de hadde alt fått egne hjem, og valgt sine eiere. Jeg var veldig spent på om turen min snart kom, og hva slags menneske, eller mennesker jeg ville komme til.

Dagen før, hadde de som passer på oss snakket om en dame, som virket trivelig. Hun hadde en hund som var veldig syk, og som snart skulle reise til Regnbuebroen. Jeg var litt spent på henne jeg med.
Så kom altså mandagen, og en bil stoppet ute på plassen. En dame og en mann kom ut. Først trodde jeg at det ikke var den damen passerne våre hadde snakket om, siden de var to. Men så skjønte jeg at han bare kjørte henne, slik at hun skulle få se på oss, og at det var den damen som passerne hadde snakket om dagen før.

Hun brukte kjempelang tid rundt hjørnet, synes jeg. Damepasseren åpnet grinden til gården vi gikk i, og vi sprang ut alle sammen. Plutselig kjente jeg en varm lukt komme fra damen. Lukten fikk meg til å kjenne meg glad, og så varm inni meg. Mamma og pappa hadde fortalt om denne spesielle lukten. At det betydde vi hadde funnet "vårt" menneske. En eier som ville gi oss et flott liv, og en eier som er lett å trene!

Jeg satte farten opp, og løp som om en rakett hadde truffet meg i baken. De andre løp de også, men jeg opplevde at de løp ikke like fort som meg. Eller kanskje denne menneskedamen var bare min???

Snart var jeg i fanget hennes, og jeg satte i gang å prate med henne. Ordene kom ikke på menneskespråk, men av en eller annen grunn visste jeg at hun skjønte hva jeg sa. Jeg ville nesten ikke gå fra henne igjen, var redd hun skulle reise uten meg. Men så puttet hun meg inn i valpegården, og jeg løp rett bort til et hjørne og furtet!!

Men etter en stund kom damen tilbake. Mannepasseren lette etter meg blant de andre valpene, men jeg hadde jo gjemt meg. Plutselig sier mennesket mitt:
-DER er Rudy!
Jeg hørte stemmen hennes, og kom luntende for å se om jeg drømte. Det gjorde jeg heldigvis ikke!

I bilen på vei hjem, snakket jeg hele veien. Mennesket mitt og sjåførmannen skjønte nok ikke alt, men menneskedamen min skjønte mye! Det er jeg glad for.

Den kvelden sovna jeg trygt inntil mitt menneske, og lukten av henne fikk meg til å kjenne meg varm, stolt og glad. Jeg visste at jeg var HJEMME!!!