Her om dagen satte Anne Lise meg igjen hos noen gode venner av oss, som driver bokbutikk. Hadde vært på dagbesøk der en dag før. Det var den dagen Anne Lise va rpå sykehus og de kikket inne i henne for å finne den der dumme kreften.
Jeg regna med at hun kom tilbake samme kveld så jeg tok det coolt. Prata litt med et menneskebarn som het Grace. Hun var engelsk, men vi skjønte hverandre godt. Unger forstår dyrespråk, mye bedre enn voksne.
Etter en stund ble det litt kaos, masse bekymring og jeg hørte Anne Lise's navn og at hun var syk. Det visste jeg da! Dumme mennesker, som har brukt så lang tid på å hjelpe mennesket mitt! Denne natten måtte hun være på sykehuset langt borte, men bestevennen vår skulle komme å hente meg.
I mellomtiden kom Lea, min kranglevorne venninne, sammen med hennes menneske og et menneske til. Det viste seg at menneske nr 2 var mamma til Leas menneske. De tre tok meg på tur, og det var moro, men jeg var jo litt bekymret for at Bestevennen vår skulle komme uten at jeg var der.
Jeg kom tilbake før Bestevennen kom, men han skjønte jo ikke at vi skulle HJEM.... I stedet satte han meg inn i bilen, og kjørte en helt annen vei.
Å sitte bakerst er greit nok når vi er tre i bilen. Det vil si Anne Lise, jeg og Bestevennen. Men stakkars Bestevennen, han va lei seg, og da kunne jo ikke jeg la ham sitte alene foran. Så jeg hoppa over ryggen på baksetet og stakk hodet mellom setene for å trøste,
Ikke sikker på om han skjønte hva jeg mente, men han stresset i alle fall litt ned.
Hjemme til ham var det vi skulle, viste det seg. Jeg hadde vært på besøk der 2 ganger før, og sørget snart for at alle skjønte det var MEG som var sjefen nå!
Hihi... Dere skulle se hvordan jeg fikk de til å gå ut, eller hente godbiter. Det siste var det mange av! Namnam!
Hadde noen turer ut på kvelden, og så fikk jeg høre Anne Lise's stemme når Bestevennen vår snakket med henne i telefonen. Prøvde få ham til å skjønne at jeg også ville snakke med henne, men der hadde jeg IKKE flaks.
Den natta som jeg dårlig. Det romlet litt i magen etter alle godbitene, og så hadde jeg litt mareritt om at Anne Lise kanskje ikke kom tilbake. Han bestevennen, på sin side sov urolig. Kanskje han også hadde vonde drømmer, så jeg var borte og sjekket at han var ok, flere ganger.
Neste dag var vi ute på tur. Jeg fikk løpe i snøen, og jaktet på mus. Det var moro, Fikk ikke tak i noen, denne gang, men var artig likevel. Bestevennnen tok masse fine bilder av meg. Blant annet det som er på dette innlegget.
På ettermiddagen skulle vi kjøre bil, og jeg fikk vite at Anne Lise var på vei hjem og vi skulle møte henne. Oj så glad jeg ble. Det var ordentlig godt å se henne igjen, selv om jeg hadde hatt det greit i feriehjemmet også. Tross alt. Borte bra, hjemme best.
Nå er oppgaven min mer enn før. Holde Anne Lise på beina... Ny trening må legges opp, på grunn av den dumme kreften...
