Du er viktigst i verden!

Dagene skal bestå av Menneskets totale interesse for verdens viktigste vesen: DEG! Menneskene sier at vi,hunder, er menneskets beste venn. Sannheten er at de ikke kan klare seg uten oss.
Hva med mennesker som ikke har hund da, tenker du vel. Nå skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet. En hemmelighet som forklarer akkurat det der som kunner noen mennesker til hunder, andre til katter.

En gang i tidenes morgen så var det bare katter og hunder på jorda. De så slett ikke ut som de gjør i dag,og de levde sammen som gode naboer.
Etter hvert som tiden gikk reiste noen av hundene og noen av kattene seg på to ben, og ble mennesker. Noen av de adopterte katter som kjæledyr. Kan du gjette hvilke? Joda. De som hadde katter i sine aner. de som hadde hunder som kjæledyr, det er de som kom fra forfedre som var hunder.

Dette ser vi enda, og har vi hunder fått en " feil" eier, så er det oftest en hund som har kommet til et kattemenneske. Eller så kan det og være en hund som kommer til mennesker som ikke er snille... Dessverre finnes de både blant hundemennesker og kattemennesker.

Men du. Første og siste bud er at du må trene eieren din til at du er viktigst i verden! Klarer du det, så er du sikret et flott liv med mye moro, masse god mat og godt stell!
Snakkes

Øvelse gjør mester

Etter å ha vært hjemme noen dager, innser jeg at det er mye som skal øves på. Jeg er kjempeglad for at jeg har fått et menneske som er snill, men sannelig er det mye hun ikke kan.... Eller kanskje at hun rett og slett har glemt ting??

Ikke si det til noen... Hun tror det er hun som trener meg, men som hunder flest vet jeg at det er akkurat det motsatte som er tilfelle. Hun skal servere mat til rette tider. Huske å ta meg ut på do, og huske å leke med meg. Enda en viktig ting: Hun må huske ikke snakke med andre hunder! Det er rett og slett uforskammet i beste fall, men i verste fall kan det være farlig! Den andre hunden kan jo være sur ¨bite... Ville ikke være noe moro om damemennesket skulle bli skadd, så jeg har allerede begynt trene henne i IKKE å klappe andre hunder. Begynner mildt og pent med å gå mellom henne og den andre hunden. Så langt ser det ut som det nytter! Heldigvis!

Men nå skal jeg ta meg en lur... Snakkes snart da!

Flytte er slitsomt!

Jeg skal hilse å si at det er slitsomt å flytte! Mandag 15 juni våknet jeg sammen med søsknene mine. Noen av de hadde alt fått egne hjem, og valgt sine eiere. Jeg var veldig spent på om turen min snart kom, og hva slags menneske, eller mennesker jeg ville komme til.

Dagen før, hadde de som passer på oss snakket om en dame, som virket trivelig. Hun hadde en hund som var veldig syk, og som snart skulle reise til Regnbuebroen. Jeg var litt spent på henne jeg med.
Så kom altså mandagen, og en bil stoppet ute på plassen. En dame og en mann kom ut. Først trodde jeg at det ikke var den damen passerne våre hadde snakket om, siden de var to. Men så skjønte jeg at han bare kjørte henne, slik at hun skulle få se på oss, og at det var den damen som passerne hadde snakket om dagen før.

Hun brukte kjempelang tid rundt hjørnet, synes jeg. Damepasseren åpnet grinden til gården vi gikk i, og vi sprang ut alle sammen. Plutselig kjente jeg en varm lukt komme fra damen. Lukten fikk meg til å kjenne meg glad, og så varm inni meg. Mamma og pappa hadde fortalt om denne spesielle lukten. At det betydde vi hadde funnet "vårt" menneske. En eier som ville gi oss et flott liv, og en eier som er lett å trene!

Jeg satte farten opp, og løp som om en rakett hadde truffet meg i baken. De andre løp de også, men jeg opplevde at de løp ikke like fort som meg. Eller kanskje denne menneskedamen var bare min???

Snart var jeg i fanget hennes, og jeg satte i gang å prate med henne. Ordene kom ikke på menneskespråk, men av en eller annen grunn visste jeg at hun skjønte hva jeg sa. Jeg ville nesten ikke gå fra henne igjen, var redd hun skulle reise uten meg. Men så puttet hun meg inn i valpegården, og jeg løp rett bort til et hjørne og furtet!!

Men etter en stund kom damen tilbake. Mannepasseren lette etter meg blant de andre valpene, men jeg hadde jo gjemt meg. Plutselig sier mennesket mitt:
-DER er Rudy!
Jeg hørte stemmen hennes, og kom luntende for å se om jeg drømte. Det gjorde jeg heldigvis ikke!

I bilen på vei hjem, snakket jeg hele veien. Mennesket mitt og sjåførmannen skjønte nok ikke alt, men menneskedamen min skjønte mye! Det er jeg glad for.

Den kvelden sovna jeg trygt inntil mitt menneske, og lukten av henne fikk meg til å kjenne meg varm, stolt og glad. Jeg visste at jeg var HJEMME!!!